Verdens styggeste setning (Petit, Fædrelandsvennen)
Hun har «The One» skrevet over hele seg. Langt, brunt, bølgete hår. Øyne som hører hjemme i et kunstverk. Og en latter som gjør at man bare vil si noe morsomt. Hele tida.
Det er date nummer tre. Hun er på badet, jeg sitter i sofaen og nyter musikken jeg har satt på. Nick Cave: «The Boatman's Call». Kanskje verdens vakreste plate. Den er så vakker at man underveis kan begynne å bli lei seg for at man en dag skal dø, bare fordi man aldri vil få høre den igjen.
Men likevel: Sinnsro. Og den kriblende følelsen man nesten aldri får når man er voksen. En slags lykke.
Men slik det alltid er med lykke: Den er midlertidig.
I et lite øyeblikks uoppmerksomhet fra min side, har The One sneket seg bort til stereoanlegget. Og midt i vidunderlige «Lime Tree Arbour» trykker hun på «eject».
«Hva gjør du?»
«Jo, altså, dette var jo veldig kjedelig.»
I sin høyre hånd har piken, tidligere kjent som The One, en annen plate hun har tenkt å sette på.
«Denne er fin», sier hun, og vifter med Celine Dion-skiva «Falling Into You».
Og jeg er ikke lenger så lei meg for at jeg en dag skal dø.
«Hæ? Liker du Celin Di... Hæ?»
Og så kommer den. Verdens styggeste setning.
«Jeg liker all slags musikk.»
Jeg kjenner at det vrir seg i hjertet. Sjelen er i ferd med å ta fyr.
For det første er det ingen som liker all slags musikk. Det er som å like all slags mennesker eller all slags mat. Det lar seg ikke gjøre. For det andre har hun nettopp slått av verdens vakreste plate fordi den var «kjedelig».
Jeg har et åpent sinn, og en ganske lav terskel for tilgivelse. Det er mange ting hun kunne sagt som jeg kunne lært å leve med. «Jeg er enig i mye av det Hitler sto for» eller «Ja, jeg har sonet femten år for drap» Kanskje til og med «Jeg holder med United», hvis alle andre ting var skrudd sammen riktig.
Men ikke den. «Jeg liker all slags musikk.» Verdens styggeste setning.
Tre år senere. Ny dame. Det kribler igjen. Jeg er litt mer kynisk nå, men de to ordene har streifet meg igjen. The One. Og nå har jeg lært. De viktige spørsmålene er stilt. Hun liker The Doors, viser det seg. Led Zeppelin, gammel Floyd og litt jazz. Og dessuten: bar vodka, lange turer på sjøen og macho menn.
Det er lille julaften da den lille Toyotaen hennes tar kvelden i en busslomme. Det snør og en jævel av en storm er på vei.
Men The One er ikke bekymret. Hun har tross alt en Mann i bilen. Tror hun.
«Kan du finne ut hva som er galt, kjære?»
Jeg går ut av bilen og åpner panseret. Men ser ingenting annet enn en dyp avgrunn.
Jeg tror jeg vet sånn cirka hva som er motoren og hva som er batteriet, men det er det.
Så jeg må bare fortelle det. Jeg må banke på ruta og si det som det er.
«Eh, jeg er ikke så handy. Kanskje du bør ringe noen.. «
Hun gir meg dødens blikk. Ingen skjeggstubber kan redde meg nå. For jeg vet hva hun tenker. Hun kan leve med mye rart, men ikke den. «Jeg er ikke så handy». Verdens styggeste setning.